Trykk teikningane

Det nye året byrja med nok eit alvorleg angrep på ytringsfridomen. Den danske teiknaren Kurt Westergård, mannen bak dei etterkvart så berømte Muhammed-karikaturane, vart utsett for eit brutalt angrep.

Eg har i fleire år meint at det rette for norske aviser må vere å trykke teikningane når det er nyhenderelevant. Eg har også sakna politiske stemmer i debatten som seier at dei bør trykkast. Eg har imidlertid ikkje gjort noko med det sjølv, eg har skugga banen.

Eg synest ikkje lenger eg kan la vere å seie kva eg meiner, fordi eg meiner det er viktig. Det sentrale er ikkje kva ein avisredaktør gjer med ei teikning, og det er til di grader ikkje eg som skal bestemme det – eg får vel snarare kritikk av redaktørane for å meine noko om det. Det sentrale er ein større debatt om religion og ytringsfridom. Det er også ein politisk debatt for politikarar, og den er aktualisert av debatten om karikaturane.

Det finst argument i ulik retning. Martin Grüner Larsen og SVs Akhtar Chaudry argumenterer begge (på ulikt vis) godt for seg.  Akhtar får elles heilt urimeleg kritikk i dagens Aftenposten, og vert stempla som ein konservativ muslim. Dei som kjenner det må kjenne han dårleg, og har heller ikkje fulgt med på hans arbeid for likestilling og respekt for homofile. Han er liberal, som dei som kritiserer han er. Hans vurderingar i denne saka er då heller ikkje konservative; Han er tydeleg på ytringsfridomen og at det er greit å publisere teikningane, men konkluderer annleis om klokskapen i det.

La meg også seie dette: Det er ikkje openbart lett å sjå kvifor Jyllandsposten i første omgang trykte teikningane. Ytringsfridomen gjev høve til det, men inga plikt eller oppfordring om å trykke harsellas. Det skal gode grunnar til for å kritisere andre på eit vis dei kan finne krenkande. Konteksten er også viktig her. Den danske debatten om det fleirkulturelle samfunnet har hatt sterke trekk av demonisering av Islam, og som Martin Grüner Larsen i Klassekampen argumenterer for  går teikningane inn i dette biletet.

Men dei er sett på trykk. Og det skal sjølvsagt vere lov å krenke andre på trykk. Ikkje minst skal det vere lov å krenke ein religion. Spørsmålet no er eit heilt anna.  Å trykke teikningane i dag – eller under bråket rett etter publiseringa – er ikkje ein måte å uttrykke støtte til bodskapen i dei på (med mindre ein aktivt presenterer det slik). Det er å vise dei for å illustrere ei aktuell sak. Eller det kan vere eit «statement» for ytringsfridomen.

Eg meiner medier bør setje dei på trykk av begge grunnar. Det er openbart at det å setje dei på trykk no er del av ein ordinær journalistikk. Det å ikkje trykke dei krev grunngjeving no. Dei argumenta som då kjem held ikkje meiner eg. Kva er desse?

Det er ikkje nyhenderelevant, hevdar enkelte. Det er ikkje mitt bord og eg kan for lite om det. Det er den enkelte redaktør som skal bestemme det. Men eg slit med å forstå det. Kor mange trivielle bilete og teikningar vert ikkje trykt i aviser og på nettet dagleg? Kva er nyhenderelevant om ikkje desse omtalte karikaturane er det?

Så er det fleire som argumenterer med at dei ikkje vil krenke muslimar eller religionen Islam. For det første; ein religion er ikkje eit menneske, det er eit livssyn/ideologi/tankesett. Det er avgjerande skilnad på å harsellere med eit menneske sin medfødte eigenskap som kropp eller hudfarge og ein person sine tileigna meiningar. Men det er først og fremst ein avgjerande skilnad mellom enkeltmenneske og religionar.

Det er faktisk særs viktig at politiske ideologiar, religionar, statar og andre delar av maktapparatet skal utsetjast for kritikk og harsellas. Islam er ikkje ein sårbar fugl som treng å voktast mot ytringsfridomen, det er ein religion som har makt over menneske. Slik kristendomen har det. Maktapparat må kritiserast, det bør særleg vi sosialistar vere bevisst på. Muslimar i Danmark (og Noreg) er ei anna sak, mange av dei opplever krenkingar som dei skal ha vern mot.

Dette skiljet må vi halde på. Det kan ikkje vere slik at den som føler seg krenka ved at ein ideologi eller religion får kritikk kan definere ytringsfridomen sine grenser i kritikken av den. SV har i Noreg vore den leiiande forkjemparane for likebehandling av religionar. Vi er for eit livssynsnøytralt samfunn, vi var mot kristen formålsparagraf, vi er mot statskyrkja og vi er for ein likeverdig rett til å uttøve sin religion. Vi (og andre) må også vere religionskritiske mot alle religionar.

Den mest kjende karikaturen viser Mohammed med ein dynamittgubbe på hovudet. Om den er eit angrep på religion eller korleis religion blir brukt av terroristar er tvetydig. Det er uansett krenkande for mange muslimar (men langt frå alle) å avbilde profeten sitt ansikt. Men vi må ikkje akseptere at eit angrep på ein religion (tvetydig eller ikkje) er eit angrep på dei som uttøver den. Vi må heller ikkje akseptere at det ikkje kan trykkast på grunn av at mange religiøse vil kjenne seg støtt.

Men det er også ein politisk begrunnelse eg meiner er viktig. Det å trykke karikaturane i dag er å ta stilling for ytringsfridomen foran omsynet til ikkje å splitte eller krenke. Det er å vise støtte til ytringsfridomen.

Det er i dette tilfellet ikkje slik at ytringsfridomen er formelt truga. Det er derimot eit problem dersom ein legg band på seg i sakleg og journalistisk begrunna kritikk, på grunn av konsekvensane eller på grunn av omsynet til ikkje å krenke enkeltpersonar.

Dette er dessutan ei av fleire saker som utfordrar ytringsfridomen og ser på den som relativ eller opnar for at den skal ta særlege omsyn, slik Kenan Malik argumenterer for. Frå «Sataniske vers» og framover går det ei linje mot at ein legg band på seg i kritikk av religionar for ikkje å støyte menneske. Fleire land har foreslått og innført lovgjeving som har som hensikt å avgrense medlemskap i organisasjonar eller ytringar som kan koblast til terrorisme. I Noreg har vi hatt diskusjonen om blasfemiparagraf. Dette er ulike saker, men dei har det til felles at dei relativiserer ytringsfridomen.

Eg trur det spelar ein rolle for støtten til Kurt Westergård at mange trykkar teikningane med ei eksplisitt grunngjeving i ytringsfridomen, og ei like eksplisitt forklåring som understrekar at dei er for eit inkluderande samfunn og ikkje vil ramme muslimar. Eg trur det spelar ein rolle om politikarar engasjerer seg i denne debatten. Difor gjer eg det no.

Andre som har argumentert i ulike retningar med dei same og andre argument finn du i Dagsavisen her og her, i Aftenposten,  i Stavanger Aftenblad og i det konservative Minerva

11 tanker på “Trykk teikningane

  1. Tilbaketråkk: Twitter Trackbacks for Bård Vegar Solhjell sin blogg » Blog Archive » Trykk teikningane [bardvegar.no] on Topsy.com

  2. Jeg er helt enig i at man kan (og kanskje bør) trykke tegningene for å illustrere andre artikler om saken. Men å trykke dem bare for å trykke dem "fordi vi kan!" som en del argumenterer for blir like meningsløst som å trykke paprazzi-bilder av kjendiser "fordi vi kan".
    Jeg har dermed store problemer med å se hvorfor Jyllandsposten skulle trykke dem i utgangspunktet. Ikke er de spesielt bra tegna, ikke er de særlig morsomme og de fleste av dem er både meningsløse og dårlige som "karikaturer".

    Det trykkes og publiseres daglig både morsommere og mer bitende satiriske tegninger med temaer fra både islam, kristendom og annen overtro i medier verden over. Det jeg vil mene er det temaet man heller bør fokusere på, enn prisnippet om at tegningene MÅ publiseres, er hvorfor akkurat disse tegningene provoserer mer enn f.eks. Wulffmorgenthaler eller en rekke andre. Og ikke minst hvordan man kan få folk til å forstå at det å bli så provosert over noen skarve tegninger er en smule merkelig.

    Lik

  3. Jeg er i det store og hele veldig enig med Thoresen i det han skriver i sin kommentar.

    I en debatt som blant annet handler om religion, er det kanskje på plass med et lite bibelord: Jeg har lov til alt – men ikke alt gagner (1.Kor, 6.12).

    Lik

  4. Veldig gledelig å lese Aftenposten imorges, og denne reflekterte bloggposten! At også det politiske miljøet ytrer seg i denne saken, er av betydning. For en skarve redaktør gjør det definitivt at man føler seg mindre alene. Får håpe dere ikke føler dere altfor alene i SV heller:)

    Lik

  5. "Å trykke teikningane i dag – eller under bråket rett etter publiseringa – er ikkje ein måte å uttrykke støtte til bodskapen i dei på (med mindre ein aktivt presenterer det slik). Det er å vise dei for å illustrere ei aktuell sak. "

    Heia Bård Vegar! Godt å se at noen i SV har forstått dette, i motsetning til statsråd Lysbakken som mente redaktører "måtte vurdere om de kan stille seg bak budskapet karikaturene formidler, og la det være avgjørende for om de vil sette dem på trykk".

    Når det gjelder den opprinnelige publiseringen, synes jeg det er lettere enn deg å forstå hvorfor både Jyllandsposten og Magazinet trykket tegningene. Like mye som "demonisering av islam" var konteksten preget av at folk avsto fra å ytre seg i offentligheten ut fra frykt for eget liv. En frykt som har vist seg velbegrunnet i ettertid. Jyllandspostens karikaturkonkurranse var en høyrelevant kommentar til dette, og i Magazinets trykking var karikaturene brukt som en sideillustrasjon til hovedsaken, et intervju med Finn Graff som sa at han ikke turte å karikere islam. Jeg synes trykkingen var 100% riktig journalistisk. Vi skal også huske på at den store "krenkelsen" ikke oppsto før måneder etter publiseringen, og åpenbart var sosialt og politisk konstruert.

    Uansett, denne bloggposten er modig og prisverdig!

    Lik

  6. Tilbaketråkk: Ytringsfrihet og “det skal sjølvsagt vere lov å krenke andre på trykk” « Wessel Grass på verdensveven

  7. Kjære Bård Vegar, jeg kunne ha skrevet ”Bård Vegar driter på leggen”, ”Bård Vegar er en skikkelig tulling”, eller ha tegnet Bård Vegar med en bombe i hodet, og latt det være med det. Men jeg skal ikke la det være med det. Først og fremst fordi Bård Vegar (og andre lesere) bare ville ha ristet på hodet og tenkt: ”For en tulling denne Wessel Grass er. Hvem er det egentlig?”. Og kanskje viktigst, fordi en slik ytring trenger en begrunnelse. Begrunnelsen kommer nå snart. Men før den kommer er det nødvendig å understreke at dette innlegget ikke et forsvar for islam eller ekstreme islamister som går rundt med øks, og heller ikke et angrep på ytringsfriheten. Dette innlegget reiser spørsmål om hvor grensene for ytringsfriheten bør settes.

    Bård Vegar Solhell argumenterer godt for hvorfor man bør trykke karaikaturtegningene av Muhammed. Det ser ut til å være to grunner (nå) for å skulle trykke de: ”Å trykke teikningane i dag – eller under bråket rett etter publiseringa – er ikkje ein måte å uttrykke støtte til bodskapen i dei på (med mindre ein aktivt presenterer det slik). Det er å vise dei for å illustrere ei aktuell sak. Eller det kan vere eit ’statement’ for ytringsfridomen”. Ok, greit nok: Et ”statement” for ytringsfrihet. Så til spørsmålet: Skal man kunne trykke hva som helst, selv om man krenker sine medmennesker? Vel Bård Vegar Solhell svarer på det: ”det skal sjølvsagt vere lov å krenke andre på trykk”. sic! sic! Ja, det står faktisk det: Det er selvsagt lov å krenke andre på trykk. Denne viktige påstanden står helt ubegrunnet i Bård Vegars innlegg. Merkelig. Jeg vil ha en begrunnelse. Hvorfor er det selvsagt? Enten vet ikke Bård Vegar hva krenkelse og menneskeverd innebærer, eller så har han ikke satt seg godt nok inn i hva ytringsfrihet bør innebære. Antakeligvis begge deler. Og, har Bård Vegar satt seg inn i hva hans påstand videre innebærer? Neppe, la oss se.

    Som SVer er Bård Vegar (antakeligvis) klar over mobbingen som foregår rundt om i landet på skoler og arbeidsplasser. Er det greit at man gjennom systematisk mobbing krenker andre, selv om det kunne stå (evt. står) på trykk? Skal en mobber kunne krenke andre? Vel, følger man Bård Vegar så vil svaret være: ”det skal sjølvsagt vere lov å krenke andre på trykk”, og ”Ytringsfridomen gjev høve til det, men inga plikt eller oppfordring om å trykke harsellas”. Muligens jeg tar Bård Vegars meninger ut av konteksten og setter det på spissen, men det er likevel viktig å poengtere hva hans påstand vil innebære. Sett at Bård Vegar Solhjell ble intervjuet i sammenheng med Åpen posts ”Finn Kalvik-nyhetene” og Finn Kalviks egne erfaringer og problemer i ettertid. Vel Bård Vegar ville ha sagt: ”det skal sjølvsagt vere lov å krenke andre på trykk”, og han kunne ha svart: ”Harald Eia og Bård Tufte kunne ha gått enda lenger på trykk, for ’det skal sjølvsagt vere lov å krenke andre på trykk’”. For å belyse poenget mitt, hvis det enda ikke er klart nok: Søk opp ordet ytringsfrihet i ordboken, da står det følgende: ”ytringsfrihet ~s|frihet rett til å uttale seg fritt, men ikke injurierende, om forhold av offentlig interesse”. Legg merke til ikke injurierende. Hvor langt skal ytringsfriheten gå? Skal vi uten videre tillate (og tolerere) for eksempel nazistiske magasiner som går langt i å krenke andre mennesker med begrunnelsen: ”det skal sjølvsagt vere lov å krenke andre på trykk”.

    Og hvis vi tenker enda litt lengre: hva med propagandaen som kom til uttrykk gjennom radioen i Rwanda 1994, er det forsvarlig med tanke på ytringsfriheten: ”det skal sjølvsagt vere lov å krenke andre på trykk”? Eller hva med propagandaen i nazi-Tyskland? Hvilke følger har denne typen ytringer? Og hvis vi trekker ytringsfrihetens suverenitet enda lenger (om det er mulig), hvor langt utover andre menneskerettigheter skal den kunne gå?

    For å understreke et viktig poeng en gang til: Jeg forsøker ikke å angripe ytringsfrihet, eller menneskets rett til å ytre seg fritt. Ytringsfrihet er viktig, svært viktig for å forsvare menneskeverdet. Problemet er hvor langt ytringsfriheten skal kunne gå. Vil vi ha et samfunn der man kan trykke hva som helst, som helt ubegrunnet krenker våre medmennesker? Jeg ønsker at man i større grad stiller krav om begrunnelse. Skal man kritisere Islam, som det er god grunn til med tanke på menneskeverd, så bør man argumentere for sine innvendinger. Ikke kun lage en tegning av Muhammed, som man vet krenker flere millioner, og stoppe med det. Hvor er begrunnelsen? Påstander, spesielt i aviser og medier, som skal ha et seriøst preg bør begrunnes.

    Så, kjære Bård Vegar, hvor langt skal ytringsfriheten gå? Uten grenser?

    /Wessel Grass, http://wesselgrass.wordpress.com

    Lik

  8. Tilbaketråkk: Karikaturdebatten som ble en karikatur « Eirik Bergesens kommunikasjonsblogg

  9. Tilbaketråkk: heikki.no » Blog Archive » Ytringsfrihetens kår

  10. Tilbaketråkk: Du bør ikke sove! « Wessel Grass på verdensveven

  11. Nå har jeg ikke lest alle kommentarene her. Men, når det gjelder diskusjonen om hvorvidt vi skal trykke disse bildene eller ikke. Jeg forstår problemstillingen. Men, jeg kan ikke forstå at vi skal trykke disse tegningene fordi vi kan. Vi burde heller fokusere på at vi ikke trykker dem av respekt. Med mindre vi egentlig har en annen agenda. Jeg begynner å lure.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s