Jonas Hamas-kontakt riktig og nødvendig

TV2s Pål T Jørgensen har vært i Damaskus i Syria og intervjuet Hamas-lederen. Hele intervjuet på ca en time er ikke vist – jeg ser fram til å se det – men deler av det er vist. Der sier topplederen i Hamas Khaled Meshaal at han har hatt flere telefonsamtaler med utenriksminister Jonas Gahr Støre. Støre har bekreftet dette; det er snakk om tre telefonsamtaler i forbindelse med forsøket på å få på plass en samlingsregjering i 2007. Det var Abu Mazen (altså Mahmoud Abbas) som oppfordret til kontakten, i følge UD.

Glem et øyeblik håndteringen, intervjusituasjonen osv. La oss snakke om realiteten. Realiteten er at Jonas gjorde det rette. For å si det enkelt; vil du bidra til en løsning i midtøsten (eller Afghanistan, eller Sudan, eller Sri Lanka eller hvor som helst) må du snakke med alle forholde deg til alle – men ikke være enig med dem, støtte dem eller annerkjenne dem.

Denne saken viser jo at Norge virkelig har en rolle å spille i midtøsten, da vi er det landet som er best plassert til å løse en av de viktigste hindringene for fred – splittelsen på palestinsk side. Den viser også at Norge står nær Abbas, og dermed kan vere en aktør som kan få han til forhandlingsbordet igjen og støtte han.

Utenriksminsteren har opptrådt klokt og helt i tråd med kvartettens og det internasjonale samfunnets politikk. Kravene var at de skulle annerkjenne Israel, ta avstand fra terror og respekterte inngåtte avtaler. Noreg arbeidet for en samlingsregjering basert på det. Feilen i 07 lå i at det internasjonale samfunn stilte krav og senere ikke aksepterte regjeringen når disse ble innfridd. Det har gitt Hamas og ekstremistene mange billige poeng internt i Palestina og styrket dem.

Flere EU-land mente det det samme som oss og ville gjøre det, men lot være. Det viser hvor viktig Jonas og Norge fortsatt kan vere i regionen – men bare hvis vi engasjerer oss og er aktive, ikke hvis vi melder oss politisk ut slik FrP og H åpenbart vil.

Opposisjonen går ut mot Støre, og hevder at det er i strid med hva han har fortalt Stortinget. Det er selvsagt viktig at det undersøkes. Men i sak har Støre og regjeringen rett, mens opposisjonens berøringsangst viser at de ikke har den samme viljen til å spille en rolle og bidra til en løsning på konflikten

Kristin Clemet i sin labyrint

I det eg vil kalle ein spontan men truleg ufrivillig redningsaksjon, gjer Kristin Clemet meg på sin blogg hjelp til å illustrere mine poeng frå dagens Dagbladet-kronikk.

For kva var mine to sentrale poeng? Det eine var at høgresida, i motsetnad til venstresida, ikkje er viljug til å ta eit oppgjer med si eiga historie med svik mot demokrati og menneskerettar.

Det vil ikkje Clemet heller gjere. Dei som har gjort feil på høgresida er «intelektuelle dverger» (Carl I Hagen? Svenn Stray?) skriv ho, dei har berre gjort små mistak (Hitler? Franco? Vietnam? Apartheid?) og det har aldri vore del av ideologien til partia – det var ikkje «programfestet dumskap». I møte med alvorlege og kjende påstandar om høgresida finst det ikkje eit ord om at det kanskje kan vere verdt å sjå nærare på, berre ein vegg av fornekting.

Det andre poenget mitt var at enkelte på høgresida ser demokrikritikken mot venstresida som ein sport snarare enn eit ekte engasjement for ein samtale om vegen vidare for demokrati og MR.

Clemet kan fortelje meg at det er urettvist mot Bård Larsen, ein historikar som i morgon skal legge fram ei bok kalla «Idealistene». Det er sikkert rett; Eg har aldri møtt Larsen, veit ingen ting anna om han enn at han har skrive denne boka som eg ikkje har lese eit ord i. Difor skriv eg ikkje om han i dag. (og for ordens skuld; meiner KC verkeleg at det er eit godt argument at eg skriv om det dagen før Larsen si bok kjem? ville ho sett annleis på artikkelen min om den kom i mars?) Men Kristin Clemet gjer meg eit langt betre døme – seg sjølv.

For korleis reagerer ho på min kronikk. Med vilje til å diskutere, med nokre kommentarar om kva venstre- og høgresida kan lære av kvarandre eller med å skrive om demokrati? Nei, med å irritere seg over at eg skriv ein kronikk dagen før ho skal lansere ei bok og med å lage ein liten mini-konkurranse i demokrati; våre historiske feil er mykje mindre enn dokka feil.

Clemet havnar i sin eigen labyrint og hamrar effektivt inn poenget mitt sjøl: Mange sentrale personar på høgresida vil ikkje erkjenne si eiga historie, men er meir opptekne av å avsløre politiske motstandarar.

Til sist må eg berre avklåre noko viktig for den vidare debatten. Clemet brukar omgrepet «den radikale venstresiden» i samanlikning med «høyresiden». Eg reknar med at ho meiner kommunistane, både i AKP og NKP. Dei har støtta totalitære regime, men var trass alt politisk marginale i Noreg dei siste 50 åra. Kva marginale grupper på norsk høgreside har funne på diskuterer eg gjerne ein dag, men det eg er oppteken av er det som har skjedd i dei to breie høgrepartia med ei viss støtte i folket. Mine døme gjeld H og FrP. Difor har eg også trekt fram feil og manglar vi på den breie venstresida har gjort, ikkje brydd meg om AKP og NKP i denne samanhengen.

I staden for denne skyttargravskrigen, burde Kristin Clemet ta initiativ til at Cicita gjekk gjennom denne sida ved høgresida si historie og at det vert skapt ein debatt om det. Det hadde det stått respekt av.

Demokratisvikets lærdommer

Eg har kronikk i Dagbladet i dag – på bokmål. Eg meiner sjølv at den tek opp eit viktig tema som det har vore lite merksemd om, kva meiner du?

Både høyre- og venstresiden i norsk politikk har tidvis sviktet demokratiet og menneskerettighetene. Men på høyresiden er det tyst om egne, grove feil.

Da Liu Xiabo fikk fredsprisen fikk vi nok en gang demonstrert hvordan enkelte på norsk venstre og høyreside aldri har forstått hvor viktig demokrati og ytringsfrihet er. Johan Galtung forsvarte diktaturet i Kina fordi de ”har løftet 400 millioner mennesker ut av fattigdommen”. Bernt Hagtvedt hadde helt rett i at Galtung foretok en slags ”moralsk striptease” og at økonomisk fremgang aldri kan brukes til å forsvare politisk undertrykkelse. I iveren etter å vise viktigheten av økonomisk og sosial framgang, eller å være kritisk til USA, ender enkelte på venstresiden opp med å unnskylde diktaturer og bagatellisere verdien av grunnleggende demokratiske rettigheter.  

Like ille er det at høyremannen Gerhard Heiberg mener at interessene til norsk næringsliv er langt viktigere enn Liu Xiabos kamp for demokrati og ytringsfrihet. Heiberg forsøkte til og med å hindre tildelingen ved å presse Nobelkomiteen. Argumentet var helt likt det høyrefolk og norske skipsredere brukte da norske oljetankerne gikk i skytteltrafikk til apartheidregimet i Sør Afrika.   

Selv om SV stort sett har stått solid på den demokratiske sosialismens side, har udemokratiske understrømninger også gjort seg gjeldende i mitt parti. Da Andrej Sakharov fikk fredsprisen 1985 karakteriserte Ny Tids redaktør han som en ”proamerikansk nikkedukke”. På 70-tallet pleide enkelte SF- og SV-politikere altfor tett kontakt med noen av diktaturene i øst. Derfor var det på sin plass da Erik Solheim i boka ”Den store samtalen” tok et oppgjør med at deler av venstresiden ”i dette århundret har hatt et uklart og tidvis svikefullt forhold til demokratiet”. Det er et synspunkt jeg deler. Dette gjaldt ikke bare AKP og kommunistene. Også folk i SV og AP har sett med sympati eller overbærenhet på enkelte diktaturer i den tredje verden. Å gå inn i den historien og erkjenne hvor vi tråkket feil er både viktig og riktig.

Men en lignende erkjennelse og selvkritikk mangler totalt på høyresiden. Tvert imot, enkelte høyreorienterte har gjort det til en sport å kritisere venstresidens demokratisvik uten så mye som en titt i speilet. Det blir overtydelig at gleden over å kritisere politiske motstandere langt overgår det ekte engasjementet for demokrati. For når kommer oppgjøret med at Unge Høyre i mellomkrigstiden omtalte Hitler som ”den europeiske sivilisasjonens redningsmann”, støttet innlemmingen av Østerrike i Tyskland og viste forståelse for forfølgelsen av jøder i Tyskland? Den fanatiske antikommunismen hos Unge Høyre førte også til at man støttet fascistene i Spania og man skrev begeistret i medlemsbladet at ”general Francos frigjøringsverk har stadig fremgang”.

Unge Høyre mente også at koloniene ikke fortjente frihet fordi de ikke var modne for det og flere i Høyre og Unge Høyre var med på å bagatellisere grusomhetene i Vietnam. I 1984 sa Høyres utenriksminister, Svenn Stray at ”man i noen grad må innrømme USA rett til innblanding i Mellom-Amerika”, en innblanding som ofte innebar støtte til dødsskvadroner og udemokratiske krefter. Høyres utenrikspolitiske talsmenn uttalte seg også positivt i Stortinget om kuppmakerne i Hellas som tok makten fra den lovlig valgte regjeringen i 1967. Jeg tror vi skal være så ærlige å innrømme at Den kalde krigen gjorde at de mest enøyde på begge sider tidvis satte det internasjonale alliansespillet foran kampen for demokrati og menneskerettigheter.

For FrP har heller ikke den kalde krigens slutt kommet i veien for å legge menneskerettighetene på hyllen dersom det kommer i konflikt med den kompromissløse støtten til USA.  I 2002 ville en av FrPs stortingsrepresentanter gi fredsprisen til George Bush og Tony Blair siden de var ”fremsynte ledere” med ”visjoner.” FrP tilbakeviste også kritikken av forholdene ved Guantanamo og mente at fangene der ble behandlet ”på en human måte”.

Sviket mot demokratikampen i Sør Afrika er en av de store skamplettene på norsk høyresides historie i moderne tid. Fremskrittspartiets ideologiske far, Anders Lange, var tidlig ute med klar støtte til apartheidregimet: – Alle som går inn for sort flertallsstyre i Syd-Afrika er forrædere av den hvite rase, skrev Anders Lange på førstesiden av sin egen avis, «Hundeavisen» i 1963. Carl I. Hagens egen faste stortingsplass fra 1974 kan han ifølge sørafrikanske kilder takke apartheidregimet for siden valgkampen i 1973 var finansiert av penger fra Sør-Afrikas informasjonsdepartement. I boken ”the Real Information Scandal” beskriver den nå avdøde sørafrikanske agenten, Eschel Rhoodie, hvordan han finansierte både avisen og valgkampen til Anders Langes parti som i 1973 endte opp med fire representanter på Stortinget.

FrP og Carl I Hagen gjorde den gang sitt for at Høyre ikke skulle falle for fristelsen å støtte Nelson Mandela og skrev i partiavisen at ”Vil Høyre…kreve øyeblikkelig flertallsstyre med hottentotter og buskmenn i Sør-Afrika?”. Og de ble hørt. Da Norge i 1986 gikk inn for å forby eksport av olje til Sør Afrika var Høyres Kaci Kullmann Five klar på at det var en dårlig ide å støtte Nelson Mandela i kampen for demokrati fordi ”resultatet ville bli svekket konkurranseevne for norsk skipsfart”. FrP kjempet hardnakket mot boikott og Fritjof Frank Gundersen skrev sinte innlegg i avisene om at dersom de svarte flertallet fikk makten ville ”de hvites sikkerhet komme i fare” og det ville bli ”ettpartistat og diktatur”.  Selv da Mandela fikk fredsprisen i 1993 og alle andre gledet seg måtte Carl I Hagen påpeke at det ville være ”farlig og bare gi prisen til Mandela”.

Jeg skriver ikke dette for å unnskylde venstresidens feilgrep med at andre var like ille, heller ikke for å fordele skyld i en viktig debatt. Jeg skriver det for at debatten skal komme videre.

Det er på tide at norsk høyreside også starter å grave i sine egne arkiver og skrive historien om sine egne feil. I stedet for den evige skyttergravskrigen om hvem som har sviktet mest, burde vi tatt en ærlig debatt om at både høyre- og venstresiden tidvis har sviktet sine idealer i forhold til demokrati og menneskerettigheter. Vi burde diskutere årsakene til at det skjedde, og hva som kan gjøres for å hindre det i framtida. En slik ærlig debatt skylder vi kinesere, palestinere, iranere og nordmenn som får sine menneskerettigheter krenket i dag.

Snakkis på Østfoldbana

Den siste veka har eg merka at det har oppstått ein liten snakkis på morgontoget og togstasjonen min. Ting er ikkje lenger så ille som det pleier å vere.

Det gjeld toga. Som går når dei skal. For ei vekes tid sidan kom nyhenda om at regulariteten på toga i Oslo-området vart bedre i siste halvår av 2010. Dette til trass for ein kald november og desember, der mange av oss gjekk å grudde oss til å bli ståande i kulda på Sonsveien stasjon og vente på ubestemt tid. På stasjonen har det også kome opp flotte informasjonstavler med sanntid info om toget. Framsteg!

Meir om dette i Jernbaneverket sin nyanserte versjon her.

Musikkåret 2010

Eg blir gammal og oppteken med jobb og familie; det pregar tida til å følge med i eit stadig meir komplekst og stort musikkliv, og det pregar smaken i møte med det nye. Det vert stadig lengre mellom min smak og den gjennomsnittlege musikkoppsummering synast eg.

Ulike Lydverket-folk (som Ruben Gran og Ellen Ramstad), Dagbladet (beste plate og beste låt) og Dagsavisen er blant dei som har kåra årets plater og laga interessante lister, med fleire treffpunkt med meg. Platekompaniet sel ein del standardfavorittar frå det siste året.

Men når avstanden mellom meg og journalistane blir for stor trøystar eg meg med ein god dose distanse. Denne kritikken av Nye takter si kåring, som bygger på avrøysting blant norske musikkjournalistar, er verdt å lese.

Her er, uansett, mi topp 5 liste:

5. Roky Erickson er ein gammal favoritt, ein av dei verkeleg store. Han står bak ein av rockehistoriens beste og mest rå låtar, mange fine plater og ei av dei mest spesielle livshistoriene. No har han spelt inn ei plate saman med middelmådige Okkervil River, og pang – brått er det magi. Roky Erickson og Okkervil River «True Love Cast Out All Evil»

 

 

4. Fancy Yum Yum heiter eit obskurt, japansk psych-pop band eg kom over i Tokyo i haust. Namnet vert stava med japanske karakterar, men eg fekk det oversett. Så obskurt er det at eg – her eg sit utan mailadressa til bandet – ikkje finn bilete eller omtale nokon plass på nettet. Men bra er det! Gitarbasert, sprøtt og psykedelisk.

3. Robyn er litt uorginalt, men deilig dansbart og bra. Alle platene er litt ujamne, men alle inneheld minst eit par geniale poplåtar og mange fine sangar. Eg har ikkje sett Robyn live, men ryktet er enormt og heile stilen henna er gjennomført og flott. Eg vel meg samlaren «Body Talk», som har litt frå alle dei tre albuma/ep’ane.

 

 

 

2. Nummer 2 er ein klar toar. Beach House «Teen Dream» er det beste frå britisk gitarpop blanda med det beste frå amerikansk, vestkyst-pop. Det er stemningsbasert og vakkert, med eit snev av innestemning  – kanskje av jul eller ein tris haustdag som likevel har mykje varme? Det er ei gjennomført plate, men også fullt av fine enkeltlåtar. Norway, «hiten», bør vi særleg merke oss her heime.

 

 

 

1. Om toaren er klår er einaren suveren. Joanna Newsom sin triple CD «Have One On Me» er ei av dei verkeleg store platene frå dei siste åra. Eg har likt ho før, men dette er i ein anna liga. Storslått, dramatisk, melodisk og unikt. 18 låtar som skiftar mellom episke verk, popperler og underfundige historiar. Ho syng betre enn før, og spelar piano i tillegg til harpe. Det har påverka både låtskriving og lydbilete positivt. Noko å strekke seg etter fo alle andre artistar