Demokratisvikets lærdommer

Eg har kronikk i Dagbladet i dag – på bokmål. Eg meiner sjølv at den tek opp eit viktig tema som det har vore lite merksemd om, kva meiner du?

Både høyre- og venstresiden i norsk politikk har tidvis sviktet demokratiet og menneskerettighetene. Men på høyresiden er det tyst om egne, grove feil.

Da Liu Xiabo fikk fredsprisen fikk vi nok en gang demonstrert hvordan enkelte på norsk venstre og høyreside aldri har forstått hvor viktig demokrati og ytringsfrihet er. Johan Galtung forsvarte diktaturet i Kina fordi de ”har løftet 400 millioner mennesker ut av fattigdommen”. Bernt Hagtvedt hadde helt rett i at Galtung foretok en slags ”moralsk striptease” og at økonomisk fremgang aldri kan brukes til å forsvare politisk undertrykkelse. I iveren etter å vise viktigheten av økonomisk og sosial framgang, eller å være kritisk til USA, ender enkelte på venstresiden opp med å unnskylde diktaturer og bagatellisere verdien av grunnleggende demokratiske rettigheter.  

Like ille er det at høyremannen Gerhard Heiberg mener at interessene til norsk næringsliv er langt viktigere enn Liu Xiabos kamp for demokrati og ytringsfrihet. Heiberg forsøkte til og med å hindre tildelingen ved å presse Nobelkomiteen. Argumentet var helt likt det høyrefolk og norske skipsredere brukte da norske oljetankerne gikk i skytteltrafikk til apartheidregimet i Sør Afrika.   

Selv om SV stort sett har stått solid på den demokratiske sosialismens side, har udemokratiske understrømninger også gjort seg gjeldende i mitt parti. Da Andrej Sakharov fikk fredsprisen 1985 karakteriserte Ny Tids redaktør han som en ”proamerikansk nikkedukke”. På 70-tallet pleide enkelte SF- og SV-politikere altfor tett kontakt med noen av diktaturene i øst. Derfor var det på sin plass da Erik Solheim i boka ”Den store samtalen” tok et oppgjør med at deler av venstresiden ”i dette århundret har hatt et uklart og tidvis svikefullt forhold til demokratiet”. Det er et synspunkt jeg deler. Dette gjaldt ikke bare AKP og kommunistene. Også folk i SV og AP har sett med sympati eller overbærenhet på enkelte diktaturer i den tredje verden. Å gå inn i den historien og erkjenne hvor vi tråkket feil er både viktig og riktig.

Men en lignende erkjennelse og selvkritikk mangler totalt på høyresiden. Tvert imot, enkelte høyreorienterte har gjort det til en sport å kritisere venstresidens demokratisvik uten så mye som en titt i speilet. Det blir overtydelig at gleden over å kritisere politiske motstandere langt overgår det ekte engasjementet for demokrati. For når kommer oppgjøret med at Unge Høyre i mellomkrigstiden omtalte Hitler som ”den europeiske sivilisasjonens redningsmann”, støttet innlemmingen av Østerrike i Tyskland og viste forståelse for forfølgelsen av jøder i Tyskland? Den fanatiske antikommunismen hos Unge Høyre førte også til at man støttet fascistene i Spania og man skrev begeistret i medlemsbladet at ”general Francos frigjøringsverk har stadig fremgang”.

Unge Høyre mente også at koloniene ikke fortjente frihet fordi de ikke var modne for det og flere i Høyre og Unge Høyre var med på å bagatellisere grusomhetene i Vietnam. I 1984 sa Høyres utenriksminister, Svenn Stray at ”man i noen grad må innrømme USA rett til innblanding i Mellom-Amerika”, en innblanding som ofte innebar støtte til dødsskvadroner og udemokratiske krefter. Høyres utenrikspolitiske talsmenn uttalte seg også positivt i Stortinget om kuppmakerne i Hellas som tok makten fra den lovlig valgte regjeringen i 1967. Jeg tror vi skal være så ærlige å innrømme at Den kalde krigen gjorde at de mest enøyde på begge sider tidvis satte det internasjonale alliansespillet foran kampen for demokrati og menneskerettigheter.

For FrP har heller ikke den kalde krigens slutt kommet i veien for å legge menneskerettighetene på hyllen dersom det kommer i konflikt med den kompromissløse støtten til USA.  I 2002 ville en av FrPs stortingsrepresentanter gi fredsprisen til George Bush og Tony Blair siden de var ”fremsynte ledere” med ”visjoner.” FrP tilbakeviste også kritikken av forholdene ved Guantanamo og mente at fangene der ble behandlet ”på en human måte”.

Sviket mot demokratikampen i Sør Afrika er en av de store skamplettene på norsk høyresides historie i moderne tid. Fremskrittspartiets ideologiske far, Anders Lange, var tidlig ute med klar støtte til apartheidregimet: – Alle som går inn for sort flertallsstyre i Syd-Afrika er forrædere av den hvite rase, skrev Anders Lange på førstesiden av sin egen avis, «Hundeavisen» i 1963. Carl I. Hagens egen faste stortingsplass fra 1974 kan han ifølge sørafrikanske kilder takke apartheidregimet for siden valgkampen i 1973 var finansiert av penger fra Sør-Afrikas informasjonsdepartement. I boken ”the Real Information Scandal” beskriver den nå avdøde sørafrikanske agenten, Eschel Rhoodie, hvordan han finansierte både avisen og valgkampen til Anders Langes parti som i 1973 endte opp med fire representanter på Stortinget.

FrP og Carl I Hagen gjorde den gang sitt for at Høyre ikke skulle falle for fristelsen å støtte Nelson Mandela og skrev i partiavisen at ”Vil Høyre…kreve øyeblikkelig flertallsstyre med hottentotter og buskmenn i Sør-Afrika?”. Og de ble hørt. Da Norge i 1986 gikk inn for å forby eksport av olje til Sør Afrika var Høyres Kaci Kullmann Five klar på at det var en dårlig ide å støtte Nelson Mandela i kampen for demokrati fordi ”resultatet ville bli svekket konkurranseevne for norsk skipsfart”. FrP kjempet hardnakket mot boikott og Fritjof Frank Gundersen skrev sinte innlegg i avisene om at dersom de svarte flertallet fikk makten ville ”de hvites sikkerhet komme i fare” og det ville bli ”ettpartistat og diktatur”.  Selv da Mandela fikk fredsprisen i 1993 og alle andre gledet seg måtte Carl I Hagen påpeke at det ville være ”farlig og bare gi prisen til Mandela”.

Jeg skriver ikke dette for å unnskylde venstresidens feilgrep med at andre var like ille, heller ikke for å fordele skyld i en viktig debatt. Jeg skriver det for at debatten skal komme videre.

Det er på tide at norsk høyreside også starter å grave i sine egne arkiver og skrive historien om sine egne feil. I stedet for den evige skyttergravskrigen om hvem som har sviktet mest, burde vi tatt en ærlig debatt om at både høyre- og venstresiden tidvis har sviktet sine idealer i forhold til demokrati og menneskerettigheter. Vi burde diskutere årsakene til at det skjedde, og hva som kan gjøres for å hindre det i framtida. En slik ærlig debatt skylder vi kinesere, palestinere, iranere og nordmenn som får sine menneskerettigheter krenket i dag.

8 tanker på “Demokratisvikets lærdommer

  1. Tilbaketråkk: Twitter Trackbacks for Bård Vegar Solhjell sin blogg » Blog Archive » Demokratisvikets lærdommer [bardvegar.no] on Topsy.com

  2. Du skriver godt om et viktig tema her. Du har naturligvis helt rett i at politikere på både høyre- og venstresida bør ta et grundig oppgjør med fortidas svik mot demokratiske idealer. Oppgjør er imidlertid ikke nok. Blogginnlegget ditt har "lærdom" i tittelen, og lærdom er nettopp det både politikere og andre bør ta med seg fra fortida og inn i nåtidas politiske virkelighet

    Edmund Burke skal ha sagt at "Those who don't know history are destined to repeat it".

    Det gjelder i høyeste grad for dagens politikere, også her i Norge. Du nevner Galtungs og Heibergs støtte til regimet i Kina. Om disse herrenes motstand mot demokratikamp utenlands kommer av manglende historisk kunnskap, eller har helt andre grunner, vil jeg ikke spekulere i. Imidlertid trenger vi ikke gå til Kina for å finne skremmende eksempler på at politikere fra begge sider av det politiske spekteret har et noe uklart forhold til demokratiske verdier som ytrings-, kommunikasjons- og organisasjonsfrihet, samt generelle menneskerettigheter.

    Olav Torvunds blogginnlegg om politikere og menneskerettigheter (http://blogg.torvund.net/2011/01/24/politikere-menneskerettigheter-og-grunnlovsvern/) er en god påminnelse om at både Frp- og AP-politikere den dag i dag ser i hvert fall deler av menneskerettighetene mer som ei hindring for norsk sjølråderett enn som det de er – universelle menneskerettigheter.

    Selv om det i og for seg bør være unødvendig, tillater jeg meg også å minne om at SVs regjeringspartner AP er en ivrig forkjemper for implementeringa av et EU-direktiv (datalagringssådan) som kan få relativt alvorlige konsekvenser for nordmenns reelle og opplevde ytringsfrihet. Dersom Høyre viser seg å ha et like relativistisk forhold til rettssikkerhet og ytringsfrihet, vil regjeringa SV sitter i medvirke til det jeg litt ubeskjedent vil kalle et alvorlig angrep på demokratiske verdier. Ikke i Kina, men her i Norge.

    Poenget mitt er at selv om det er både riktig og viktig å ta et grundig oppgjør med fortidas synder mot demokrati og menneskerettigheter, hjelper det lite dersom man ikke har evnen til å lære av sine – og andres – feil. Bruk lærdommen fra fortida for å bygge ei bedre framtid. Nå.

    Lik

  3. Hei, jeg vil gjerne vite hvorfor du har faktaen om all støtten Unge Høyre vistnok ga til nazistene. Såvidt jeg er bekjent ble det skrevet en leder i Unge Høyres medlemsblad engang på 30-tallet hvor Hitler fikk ros for avstand mot kommunismen. Men du kan ikke påstå at vi var tilhengere av nazistene, og personer som sympatiserte med NS osv. ble ekskludert fra partiet. Unge Høyre medlemmer var også svært aktive i motstanden mot nazistene under andre verdenskrig der bla. Gregers Gram (som også var sentral i filmen Max Manus) var medlem av Unge Høyre/Høyre.

    Men som sagt, publiser gjerne all informasjonen du har tilgang til, er interessant å se det. Hvis ikke blir det like holdbart som alle de SU-medlemmene som gang på gang juger om at vi nominerte Hitler til fredsprisen..

    Lik

  4. Det var Fedrelandslagets avis ABC som mente at fredsprisen burde gå til Hitler og Mussolini. Aftenposten derimot, beklaget at nobelkomiteen lot seg misbruke "i det hjemlige nazi-hats tjeneste" ved å gi fredsprisen til Ossietzky, og håpet at fredsprisutdelingen ikke ble tolket som en "protest mot den tyske statsform". Men dette er jo stoff en ikke har kommet på trykk med i Aftenposten, hvor man i den kalde krigen redigerte debattspaltene etter sunne leninistiske prinsipper. Morgenbladet (som begeistret sluttet opp om Pinochets kupp) hadde en noe mer liberal oppfatning av idealet om ytringsfrihet, der kunne en faktisk få på trykk en del faktaopplysninger. Men du kan jo begynne å grave her: http://read.agane.com/debatter/longdrinks/hegge1…. og her: http://read.agane.com/debatter/longdrinks/hegge2…. og her: http://read.agane.com/debatter/longdrinks/hegge3….

    Lik

  5. Tilbaketråkk: Medielogg: Den nye arbeidsdagen « Sungame

  6. Du skriver at "flere i Høyre og Unge Høyre var med på å bagatellisere grusomhetene i Vietnam". Som båtflyktning skulle jeg ønske å se hvordan de har bagatellisert krigens grusomheter.

    Mange på venstresiden har på den andre siden bagatellisert kommunistregimets undertrykkelser. Kildene finner du i Bård Larsens bok.

    Informasjon om Vietnamkrigen kan du finne her: http://vietnamkrigen.wordpress.com/

    Lik

  7. Hvis du vil ha kilder til hvordan den norsk høyrepressen og det politiske miljø så på konflikten i Vietnam vil jeg anbefale følgende hovedoppgave i historie av Oddbjørn Melle: "Frå kommunistik aggresjon til nasjonal kamp – Vietnam-debatten i norsk politikk 1964-1968", Bergen Universitet 1973. Han har også gitt bøker en kan låne i bibliotek: http://www.blamannbok.no/id/14.0?catid3=0&cat

    Men naturligvis, hvis du er av den oppfatning at det var nødvendig og riktig å bruke teppebombing av sivile og innføre body count-prisipper som opphevet et hvert skille mellom stridende og sivile fordi fienden var et kommunistisk diktatur – så var ikke dette noe å bebreide amerikanerne for. Det samme hadde jo blitt gjennomført før mot tyskere og japanere i det som for de fleste Vest-Europeere er å betrakte som Jihad, krigen mot nazismen. Kritikerne kan man skremme til taushet en tid, eller mistenkeliggjøres som svikere, slik "debatten" var under den kalde krigen, på begge siden av jernteppet. Jeg synes det er dumt hvis man nå skal forsøke å ta en omkamp der alt blir svart-hvitt igjen.Den siden du oppgir synes jeg personlig er en nokså ensidig framstilling. Men det er mitt subjektive verdistandpunkt, ut fra de verdier jeg synes er viktige. Andre ser det annerledes.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s