Afghanistan 10 år etter

Eg hadde interpellasjon i dag, den 29.11, om erfaringar og lærdomar etter 10 år i Afghanistan. Det var også debatt om temaet på politisk kvarter same morgon. Her er mitt innlegg i debatten:

President

Som mange andre hugsar eg kvar eg var i tretida den 11.september 2001. Eg hadde stavra meg ned til Stortinget etter å ha feira valresultatet til SV til langt på natt. Eg høyrde utbrotet til Anne-Berit, konsulenten i stortingsgruppa vår, då ho såg det som skjedde på TV. Sidan sat vi der – foran TV’en.

I politisk forstand tok det tiåret vi har bak oss til denne dagen.  Dagen etter vedtok Nato at terrorangrepa hadde utløyst artikkel 5 i Atlanterhavspakta. Eit USA-leia angrep på Afghanistan kjem raskt etter, med ulike enkeltland som deltakarar. 

I Noreg vart DUUK informert om norske styrkebidrag for snart ti år sidan, 30.11.2001. Saka vart så løfta inn i stortingssalen og debattert den 5.12.2001.

Forslag frå SV om at: «Stortinget samtykker ikke i at norske styrker stilles til disposisjon for militære operasjoner i Afghanistan under USAs kommando.» vart avvist mot SVs stemmer.

 

Debatten

Stortingsdebatten er tankevekkande lesing. For det første fordi den eigentleg ikkje skulle funne stad. Eit vedtak i saka var uaktuelt. «Det er ikke bare slik at det er unødvendig å fatte noe vedtak i denne saken. Vi mener at det ville gjøre ansvarsforholdet mellom storting og regjering uklart hvis vi skulle gjøre det,» var den eintydige meldinga frå utanrikskomiteens leiar Thorbjørn Jagland.

For det andre var trua på militære verkemiddel i kampen mot terror stor. «De amerikanskledede militære operasjonene er helt avgjørende for å kunne lykkes i kampen mot internasjonal terrorisme,» sa utanriksminister Jan Petersen. Det var knapt nokon, med unnatak av SV, som stilte spørsmål ved om eit militært angrep på Afghanistan faktisk var eit lurt tiltak mot terror, og om norsk militær deltaking var vårt beste bidrag.

For det tredje var det fleire som meir enn antyda at krigen i Afghanistan ville vere over om kort tid, og at demokrati og likestilling kom til å sigre. «USA og de allierte er i ferd med å vinne krigen i Afghanistan. Nå må vi sørge for ikke å tape freden,» sa statsråd Hilde Frafjord Johnsen.

 

I 2011

Kva kan vi lære av debatten i 2001, og av det tiåret som har gått?

Vi kan lære at vi ikkje visste eller forstod kva vi gjekk til. Og ikkje kunne vite eller forstå.

Snart ti år seinare veit vi at grunngjevinga for å vere i Afghanistan er utvida og dels endra, og at krigen har vart lenger enn nokon la til grunn. Situasjonen på bakken er ein heilt annan enn for få år sidan, og vi strekkjer kapasiteten til norske militære styrkar for å stille opp. Vi er rett og slett med i ein annan krig enn den vi gjekk inn i 2001, ein krig vi knapt reflekterte over.

Det har skjedd viktige forbetringar i Afghanistan på dette tiåret. Fleire går på skule, ikkje minst fleire jenter. Det er oppretta ei rekke nye helsetilbod i landet, og både politi, hær og rettsvesen er betre utrusta enn dei var. Landet har også gjennomført eit val som – trass alle vanskar – kan kallast demokratisk.

Men dette er diverre ikkje hovudbiletet. Hovudbiletet er langt meir negativt. Tryggleiken er verre enn på mange år, utviklinga går mykje seinare enn ho kunne og skulle, det er i liten grad satsa på å bygge opp landet sin kapasitet til å styre seg sjølv, og styret er ustabilt.

Det er også gjort viktige feil undervegs, som det blei advart mot.
Sivil utvikling
Noreg brukar store summar på utviklingshjelp til Afghanistan kvart år, nesten like mykje som på den militære operasjonen. Regjeringa har auka bistanden og betra innretninga på den.

Det store biletet er likevel at det internasjonale samfunnet bruker meir enn ti gongar så mykje på krigen i Afghanistan som på å førebu freden, og det er altfor lite til å styrke den sivile utviklinga.

I ein rapport frå ACBAR (Koordineringsorganet for frivillige organisasjonar i Afghanistan), skriven av Matt Waldmann i 2008, vert situasjonen for bistanden til og utviklinga av landet gjennomgått:

Regionen får langt mindre bistand enn andre konfliktområde har fått. Landet fekk 1/10 av det Bosnia fekk dei to første åra, og 1/5 av det Irak fekk dei fem første åra. Det er omfattande sløsing og misbruk av midlar. 40 prosent av bistanden går tilbake til gjevarland. Bistanden er ikkje samordna.

Med andre ord: For lite, for kaotisk og for seint.

 

Mangel på politisk prosess

SV har i mange år argumentert for at alle partar må samlast ved forhandlingsbordet, og at Noreg må snakke med alle. «Å forhandle med Taliban og beholde et demokrati i Afghanistan, nei, det tror jeg ikke mye på,» sa Erna Solberg til Nettavisen i 2008. ”SV vil ha teselskap med Taliban”, raljerte Siv Jensen i ein debatt mot meg i november 2009.

Kai Eide var FNs spesialutsending til Afghanistan 2008–2010. Eg veit ikkje om det var teselskap han hadde med Taliban-leiarar, men hans «Of course I met with the Taliban» var eit befriande direkte svar som gjekk på TV-stasjonar over heile verda. No deler dei fleste sentrale internasjonale aktørar dette synet.

Føresetnaden for eit fredeleg og demokratisk Afghanistan  er å inkludere alle i politikk og samfunnsliv. Som i andre fredsprosessar må ein ha dialog med alle grupper som spelar ei rolle i eit samfunn. Det har diverre gått alt for lang tid før dette vart eit mål.
Det militære nærværet
«Har den militære oppbyggingen i Afghanistan ført oss nærmere en løsning på konflikten i landet? Jeg tror svaret er et ganske klart nei. Den stadige militariseringen av USAs – og dermed Vestens strategi – har brakt oss fjernere fra en løsning og ikke nærmere.» Slik formulerer Kai Eide seg i boka si, men legg til at «Jeg er ikke motstander av et internasjonalt militært nærvær». Dette dekker også mitt syn på ein god måte.

I dag er det ei tillitskrise mellom dei internasjonale styrkane og den afghanske sivilbefolkninga. Opptrappinga av konflikten har ført til at dei sivile dødstala stig. Tal frå 2010 viser meir enn 10 000 drepne – sivile, opprørarar og utanlandske eller afghanske styrkar samla sett. Over 2000 av dei drepne var sivile afghanarar, det vil seie at det kvar dag døyr fem–seks menneske som følgje av krigen. Krigen går også hardt ut over dei stridande sjølve, med om lag 1500 dødsfall blant afghanske og utanlandske soldatar.
President, både når det gjeld utvikling og politisk løysing har vi sett store framsteg i den norske politikken, men i for liten grad internasjonalt.

Leiaren for tryggingspolitisk avdeling i den tyske forskingsstiftinga «Stiftung Wissenschaft und Politik», Dr. Markus Kaim, peikar på at det i dag eksisterer ulike grunngjevingar for engasjementet i ulike land. Det starta som eit ledd i kampen mot internasjonal terrorisme, noko som også dominerer den norske stortingsdebatten frå 2001 totalt. I fleire europeiske land, slik som Noreg, overtek så eit humanitært og demokratisk prosjekt som den viktigaste grunnen, statsbyggingsprosjektet Afghanistan. I andre land, som Storbritannia, Australia og fleire andre europeiske land, er det omsynet til NATO-alliansen og behovet for å stille opp for eller styrke den som er det dominerande motivet. Desse ulike motiva gjer at ulike land har ulike idear om og motivasjon for politikken vidare. Det gjer det også vanskeleg å få til ei endring i den politiske strategien.

 

Ein doktrine for bruk av militærmakt

Ni av ti krigar varer lenger og går dårlegare enn det strategane trur på førehand. Det meste går annleis, og varer lenger. Den første entusiasmen går over i kritikk, vanskar og tvil.

Samstundes er avgjerda om å sende soldatar ut i krig kanskje den vanskelegaste og mest alvorlege vi politikarar tek.

Det er difor eg meiner vi i Noreg bør utvikle ein doktrine for når det er aktuelt å sende norske soldatar i krig eller andre militære operasjonar – og når det er uaktuelt. Eit sett av krav som skal vere oppfylt.

Det å ha ein doktrine, eit sett av kritiske spørsmål til oss sjølv, vil ikkje redusere debatten eller gjere svaret enklare, men det kan gje ein meir reflektert og opplyst debatt. Ikkje minst er dette viktig fordi vi er ein liten medlem av ein stor forsvarsallianse, NATO, der det vert stilt ei rekke krav til oss. Noreg skal kjenne seg forplikta overfor dei organisasjonane vi er medlemmer av. Men vi skal også vere forplikta til å vurdere rett og gale sjølve. Grunnlaget for ei slik doktrine kan vere:

  1. Vitale omsyn til internasjonal fred og felles internasjonal tryggleik må vere truga.

Korkje Noreg eller noko anna land bør sende militære styrkar til ein krig vi ikkje er heilt sikre på er naudsynt for å oppnå eit større gode, å bevare fred.

  1. Alle andre middel enn militær makt må vere prøvd.

Dersom vi skal sette liv i fare, er det eit absolutt minstekrav at alle andre verkemiddel enn dei militære er prøvd først.

  1. Målet for den militære deltakinga må vere klårt og oppnåeleg.

Om alt anna er prøvd, gjenstår det likevel å vurdere om det er mogeleg å oppnå dei måla ein har militært. Krigane i Afghanistan og Irak viser det tydeleg.

  1. Den militære aksjonen må ha eit klårt FN-mandat.

Vi må berre delta i militære operasjonar som har eit eksplisitt FN-mandat, fordi FNs tryggingsråd er det einaste organet som er gjeve legitim kompetanse til å utøve makt ifølgje FN-pakta.

  1. Den militære aksjonen må ha politisk støtte i Noreg, uttrykt gjennom eit vedtak i Stortinget.

Eg meiner vedtak om militær deltaking i ein omfattande, internasjonal operasjon bør fattast i Stortinget. Det er (normalt) ingen praktiske eller tidsmessige problem med det.

Poenget med ein doktrine er ikkje å lage ein fasit, eller å lure oss sjølve til å tru at avgjerda vert enklare. Poenget er å ansvarleggjere oss som politikarar, å tvinge oss til å vurdere det nøye.

 

Det er ikkje lett å sjå ein positiv veg vidare for Afghanistan. På sett og vis kan ein seie at den politikkendringa som no skjer i det internasjonale samfunnet og førebuinga til ei militær tilbaketrekking både kjem for seint og for tidleg.

For seint, fordi omlegginga mot sivil utvikling og ein politisk, inkluderande forhandlingsstrategi skulle kome for mange år sidan.

For tidleg, fordi det er vanskeleg å sjå at Afghanistan i løpet av få år skal vere i stand til å sikre tryggleik, demokrati og økonomisk utvikling i eige land.

Kampen for ei betre framtid for Afghanistan er ikkje tapt. Den vil aldri gå tapt, men då er det nødvendig at FN, NATO og vi her i Noreg endrar strategi for å støtte utvikling, demokratisering og statsbygging i landet, og det er naudsynt at vi støttar Afghanistan etter at krigen er over.

Libya-innlegg

Mitt innlegg i stortingsdebatt om Libya etter utenriksministeren sin redegjørelse

FN-resolusjonane 1970 og 1973 slår fast det internasjonale samfunnets ansvar for å verne det libyske folket. Gaddafi-regimet sitt omfattande angrep på sivile og truslar om å utslette den politiske opposisjonen i Benghazi, ga legitim grunn til å benytte FNs sanksjonsmiddel, inkludert militærmakt, mot diktaturet. Utviklinga i Libya har vist at det framleis er behov for eit internasjonalt engasjement for å beskytte sivile i Libya. SV står fast på støtten til at Norge må bidra til det.

Situasjonen i Libya alvorleg. Mange sivile får beskyttelse, men samstundes er situasjonen kritisk i enkelte område. Kampane mellom Gaddafi-diktaturets styrkar og opprørshæren er fastlåste. Dei sivile tapa i konflikten er betydelige og Libya står overfor store humanitære utfordringar. Eg vil understreke viktigheten av at Norge her bidrar, slik regjeringa no legg opp til, både med humanitær assistanse og å ta imot flyktningar.

President, forsvarsministeren avklarer at etter 24.juni ”vil et eventuelt norsk bidrag bli et annet og mindre omfattende enn dagens bidrag”. Det trur eg er klokt, men eg vil samstundes understreke at det er situasjonen og behova i Libya som må styre den endelege vurderinga her, akkurat som det må styre dei politiske og humanitære vurderingane – altså korleis vi skal følge opp FN-resolusjon 1973.

SVs landsmøte vedtok støtte til dei militære sidene av Norges bidrag til Libya under forutsetning av at FN-resolusjonens strenge mandat om å verne sivile vert etterlevd. Den siste tida har både angrepa på medlemmer av Gaddafi-familien og uttalelser frå vestlege statsleiarar gitt grunn til bekymring.

Både forsvarsministeren og utanriksministeren understrekar at mandatet for operasjonen er å beskytte sivile, ikkje bistå militære styrkar med regimeendring, og at Norge forholder seg strengt til det.

Det er viktig for å opprettholde et skille mellom sivile og militære mål. Men det er også viktig for framtidig, internasjonal oppslutning om å beskytte sivile. Kapres mandatet no til eit anna formål, gir vi Russland, Kina og andre kritikere rett og reduserer sjansen for en enighet om tiltak som kan beskytte sivile i framtida.

La meg vere tydelig på det: SV, Norge, det meste av verden ønsker regimeendring i Libya. Det er derfor det har blitt enighet om å opne sak mot Gadaffi frå den internasjonale straffedomstolen. Han er ein brutal leiar som utøver vald mot sitt eige folk og manglar legitimitet.

”Men politiske endringar må komme som et resultata av politiske prosesser i Libya, og det internasjonale samfunnets rolle må være å støtte opp om disse” som utenriksministeren sa.
Det er forskjell på det politiske målet, og hvilket mandat den militære operasjonen følger.

Det kanskje viktigaste budskapet i dag er at berre politiske prosesser kan gi varig fred og beskyttelse av menneskerettane i Libya. Diverre har forhandlingssinitiativ så langt ikkje ført fram. Det er viktig at slike initiativ held fram. Norge må arbeide aktivt for fredsinitiativ, under FN si leiing. der mellom anna Den afrikanske union og Den arabiske liga må spele sentrale rollar.

President, bakgrunnen for det som no skjer i Libya er dei folkelege demokratikreftenes frammars i regionen. Det var ein viktig grunn til min og SVs støtte. Vi må ikkje la folkelige krefter i andre land i stikken i skuggen av Libya. 

I Bahrain, Yemen og Syria har det skjedd dramatiske ting dei siste vekene. Noreg må verda må støtte dei folkelege demokratikreftene, vurderer sanskjonar der det er fornuftig og der det er støtte til dei. Den brutale sannheten er jo at vesten har latt diktatorar og regimer sitte i ro fordi stabilitet har vore viktigare enn demokrati regionen.

Tida er no inne for ei heilt anna vestleg tilnærming til regionen.

Kristin Clemet i sin labyrint

I det eg vil kalle ein spontan men truleg ufrivillig redningsaksjon, gjer Kristin Clemet meg på sin blogg hjelp til å illustrere mine poeng frå dagens Dagbladet-kronikk.

For kva var mine to sentrale poeng? Det eine var at høgresida, i motsetnad til venstresida, ikkje er viljug til å ta eit oppgjer med si eiga historie med svik mot demokrati og menneskerettar.

Det vil ikkje Clemet heller gjere. Dei som har gjort feil på høgresida er «intelektuelle dverger» (Carl I Hagen? Svenn Stray?) skriv ho, dei har berre gjort små mistak (Hitler? Franco? Vietnam? Apartheid?) og det har aldri vore del av ideologien til partia – det var ikkje «programfestet dumskap». I møte med alvorlege og kjende påstandar om høgresida finst det ikkje eit ord om at det kanskje kan vere verdt å sjå nærare på, berre ein vegg av fornekting.

Det andre poenget mitt var at enkelte på høgresida ser demokrikritikken mot venstresida som ein sport snarare enn eit ekte engasjement for ein samtale om vegen vidare for demokrati og MR.

Clemet kan fortelje meg at det er urettvist mot Bård Larsen, ein historikar som i morgon skal legge fram ei bok kalla «Idealistene». Det er sikkert rett; Eg har aldri møtt Larsen, veit ingen ting anna om han enn at han har skrive denne boka som eg ikkje har lese eit ord i. Difor skriv eg ikkje om han i dag. (og for ordens skuld; meiner KC verkeleg at det er eit godt argument at eg skriv om det dagen før Larsen si bok kjem? ville ho sett annleis på artikkelen min om den kom i mars?) Men Kristin Clemet gjer meg eit langt betre døme – seg sjølv.

For korleis reagerer ho på min kronikk. Med vilje til å diskutere, med nokre kommentarar om kva venstre- og høgresida kan lære av kvarandre eller med å skrive om demokrati? Nei, med å irritere seg over at eg skriv ein kronikk dagen før ho skal lansere ei bok og med å lage ein liten mini-konkurranse i demokrati; våre historiske feil er mykje mindre enn dokka feil.

Clemet havnar i sin eigen labyrint og hamrar effektivt inn poenget mitt sjøl: Mange sentrale personar på høgresida vil ikkje erkjenne si eiga historie, men er meir opptekne av å avsløre politiske motstandarar.

Til sist må eg berre avklåre noko viktig for den vidare debatten. Clemet brukar omgrepet «den radikale venstresiden» i samanlikning med «høyresiden». Eg reknar med at ho meiner kommunistane, både i AKP og NKP. Dei har støtta totalitære regime, men var trass alt politisk marginale i Noreg dei siste 50 åra. Kva marginale grupper på norsk høgreside har funne på diskuterer eg gjerne ein dag, men det eg er oppteken av er det som har skjedd i dei to breie høgrepartia med ei viss støtte i folket. Mine døme gjeld H og FrP. Difor har eg også trekt fram feil og manglar vi på den breie venstresida har gjort, ikkje brydd meg om AKP og NKP i denne samanhengen.

I staden for denne skyttargravskrigen, burde Kristin Clemet ta initiativ til at Cicita gjekk gjennom denne sida ved høgresida si historie og at det vert skapt ein debatt om det. Det hadde det stått respekt av.

Demokratisvikets lærdommer

Eg har kronikk i Dagbladet i dag – på bokmål. Eg meiner sjølv at den tek opp eit viktig tema som det har vore lite merksemd om, kva meiner du?

Både høyre- og venstresiden i norsk politikk har tidvis sviktet demokratiet og menneskerettighetene. Men på høyresiden er det tyst om egne, grove feil.

Da Liu Xiabo fikk fredsprisen fikk vi nok en gang demonstrert hvordan enkelte på norsk venstre og høyreside aldri har forstått hvor viktig demokrati og ytringsfrihet er. Johan Galtung forsvarte diktaturet i Kina fordi de ”har løftet 400 millioner mennesker ut av fattigdommen”. Bernt Hagtvedt hadde helt rett i at Galtung foretok en slags ”moralsk striptease” og at økonomisk fremgang aldri kan brukes til å forsvare politisk undertrykkelse. I iveren etter å vise viktigheten av økonomisk og sosial framgang, eller å være kritisk til USA, ender enkelte på venstresiden opp med å unnskylde diktaturer og bagatellisere verdien av grunnleggende demokratiske rettigheter.  

Like ille er det at høyremannen Gerhard Heiberg mener at interessene til norsk næringsliv er langt viktigere enn Liu Xiabos kamp for demokrati og ytringsfrihet. Heiberg forsøkte til og med å hindre tildelingen ved å presse Nobelkomiteen. Argumentet var helt likt det høyrefolk og norske skipsredere brukte da norske oljetankerne gikk i skytteltrafikk til apartheidregimet i Sør Afrika.   

Selv om SV stort sett har stått solid på den demokratiske sosialismens side, har udemokratiske understrømninger også gjort seg gjeldende i mitt parti. Da Andrej Sakharov fikk fredsprisen 1985 karakteriserte Ny Tids redaktør han som en ”proamerikansk nikkedukke”. På 70-tallet pleide enkelte SF- og SV-politikere altfor tett kontakt med noen av diktaturene i øst. Derfor var det på sin plass da Erik Solheim i boka ”Den store samtalen” tok et oppgjør med at deler av venstresiden ”i dette århundret har hatt et uklart og tidvis svikefullt forhold til demokratiet”. Det er et synspunkt jeg deler. Dette gjaldt ikke bare AKP og kommunistene. Også folk i SV og AP har sett med sympati eller overbærenhet på enkelte diktaturer i den tredje verden. Å gå inn i den historien og erkjenne hvor vi tråkket feil er både viktig og riktig.

Men en lignende erkjennelse og selvkritikk mangler totalt på høyresiden. Tvert imot, enkelte høyreorienterte har gjort det til en sport å kritisere venstresidens demokratisvik uten så mye som en titt i speilet. Det blir overtydelig at gleden over å kritisere politiske motstandere langt overgår det ekte engasjementet for demokrati. For når kommer oppgjøret med at Unge Høyre i mellomkrigstiden omtalte Hitler som ”den europeiske sivilisasjonens redningsmann”, støttet innlemmingen av Østerrike i Tyskland og viste forståelse for forfølgelsen av jøder i Tyskland? Den fanatiske antikommunismen hos Unge Høyre førte også til at man støttet fascistene i Spania og man skrev begeistret i medlemsbladet at ”general Francos frigjøringsverk har stadig fremgang”.

Unge Høyre mente også at koloniene ikke fortjente frihet fordi de ikke var modne for det og flere i Høyre og Unge Høyre var med på å bagatellisere grusomhetene i Vietnam. I 1984 sa Høyres utenriksminister, Svenn Stray at ”man i noen grad må innrømme USA rett til innblanding i Mellom-Amerika”, en innblanding som ofte innebar støtte til dødsskvadroner og udemokratiske krefter. Høyres utenrikspolitiske talsmenn uttalte seg også positivt i Stortinget om kuppmakerne i Hellas som tok makten fra den lovlig valgte regjeringen i 1967. Jeg tror vi skal være så ærlige å innrømme at Den kalde krigen gjorde at de mest enøyde på begge sider tidvis satte det internasjonale alliansespillet foran kampen for demokrati og menneskerettigheter.

For FrP har heller ikke den kalde krigens slutt kommet i veien for å legge menneskerettighetene på hyllen dersom det kommer i konflikt med den kompromissløse støtten til USA.  I 2002 ville en av FrPs stortingsrepresentanter gi fredsprisen til George Bush og Tony Blair siden de var ”fremsynte ledere” med ”visjoner.” FrP tilbakeviste også kritikken av forholdene ved Guantanamo og mente at fangene der ble behandlet ”på en human måte”.

Sviket mot demokratikampen i Sør Afrika er en av de store skamplettene på norsk høyresides historie i moderne tid. Fremskrittspartiets ideologiske far, Anders Lange, var tidlig ute med klar støtte til apartheidregimet: – Alle som går inn for sort flertallsstyre i Syd-Afrika er forrædere av den hvite rase, skrev Anders Lange på førstesiden av sin egen avis, «Hundeavisen» i 1963. Carl I. Hagens egen faste stortingsplass fra 1974 kan han ifølge sørafrikanske kilder takke apartheidregimet for siden valgkampen i 1973 var finansiert av penger fra Sør-Afrikas informasjonsdepartement. I boken ”the Real Information Scandal” beskriver den nå avdøde sørafrikanske agenten, Eschel Rhoodie, hvordan han finansierte både avisen og valgkampen til Anders Langes parti som i 1973 endte opp med fire representanter på Stortinget.

FrP og Carl I Hagen gjorde den gang sitt for at Høyre ikke skulle falle for fristelsen å støtte Nelson Mandela og skrev i partiavisen at ”Vil Høyre…kreve øyeblikkelig flertallsstyre med hottentotter og buskmenn i Sør-Afrika?”. Og de ble hørt. Da Norge i 1986 gikk inn for å forby eksport av olje til Sør Afrika var Høyres Kaci Kullmann Five klar på at det var en dårlig ide å støtte Nelson Mandela i kampen for demokrati fordi ”resultatet ville bli svekket konkurranseevne for norsk skipsfart”. FrP kjempet hardnakket mot boikott og Fritjof Frank Gundersen skrev sinte innlegg i avisene om at dersom de svarte flertallet fikk makten ville ”de hvites sikkerhet komme i fare” og det ville bli ”ettpartistat og diktatur”.  Selv da Mandela fikk fredsprisen i 1993 og alle andre gledet seg måtte Carl I Hagen påpeke at det ville være ”farlig og bare gi prisen til Mandela”.

Jeg skriver ikke dette for å unnskylde venstresidens feilgrep med at andre var like ille, heller ikke for å fordele skyld i en viktig debatt. Jeg skriver det for at debatten skal komme videre.

Det er på tide at norsk høyreside også starter å grave i sine egne arkiver og skrive historien om sine egne feil. I stedet for den evige skyttergravskrigen om hvem som har sviktet mest, burde vi tatt en ærlig debatt om at både høyre- og venstresiden tidvis har sviktet sine idealer i forhold til demokrati og menneskerettigheter. Vi burde diskutere årsakene til at det skjedde, og hva som kan gjøres for å hindre det i framtida. En slik ærlig debatt skylder vi kinesere, palestinere, iranere og nordmenn som får sine menneskerettigheter krenket i dag.